Man er usikker på rasens
opprinnelse, men de sikreste teoriene sier at den stammer fra
St.Hubertus Brache, en sort jakthund som nå er utdødd. Den
opprinnelige, stående jakthunden fra Weimar opptrer for første
gang tidlig på 1800-tallet. De ble lovpriset for sine allsidige
jaktegenskaper og sitt egenartede gemytt. Ved århundrets
begynnelse var adelen i Weimar og Thüringen ivrige jegere som
jaktet på flere typer vilt, men i hovedsak storvilt som
villsvin, hjort og rådyr. De forlangte en jakthund med
fremragende sporegenskaper, høy fart, mot og utholdenhet. De
satte derfor i gang avl med fokus på disse egenskapene. Den
distinkte, grå fargen antas å være mutasjon av den gamle brache jakthunden.
 Storhertug Carl-August vender tilbake fra jakt
Dette bildet viser tydelig at
Storhertugen av Sachsen-Weimar var i besittelse av en ensfarget,
lys, trolig grå hund. (Hunden i vognen) Det er høyst sannsynlig
at denne hunden hører til blant forfedrene til dagens
weimaraner.
Gjennom hele århundret,
kontrollerte Weimar-adelen nøye hvem som fikk tilgang til
hundene. For å sikre rasens fremtid, ble den Tyske Weimaraner
Klubben (Weimarer Klub e.v.) stiftet, og bare dennes medlemmer
fikk tillatelse til å eie og avle på hundene. Utenforstående
visste ikke stort om rasen på dette tidspunkt, og legender
begynte å bre seg om de grå jakthundene som nærmest var
forbeholdt adelige.
Ved slutten av
1800-tallet, begynte det imidlertid å bli smått med storvilt i
Tyskland, og weimaraneren ble krysset med andre raser. Dette
skjedde for å konvertere den til en stående fuglehund. En skal
allikevel være klar over at den opprinnelige storviltjegeren er
godt representert i dagens hunder.

I 1928 ble de to
første hundene importert til USA, men tyskerne stolte ikke helt
på kjøperen, og sendte ham to steriliserte hunder! Først i
1938 kom de første fertile weimaranerene til USA, og dermed ble
rasen snart kjent for mennesker utenfor den innerste krets rundt
slottene i Weimar.
 Jaktgruppe ved Lehndorf bei Altenburg, september 1925
|