Gruppe: 7
FCIs Rasenr.: 99
Original: 27.02.1990
Revidert: 13.02.2002 D
Opprinnelsesland/
Hjemland: Tyskland
Anvendelse: Allsidig jaktbrukshund (stående,
kontinental fuglehund).
Kort om historikk: Det finnes tallrike
teorier om Weimaranerens opprinnelse. Det er imidlertid klart at rasen,
som den gang hadde mye blod fra sporhunder i seg, allerede i første
tredjedel av 1800-tallet ble holdt ved hoffet i Weimar.
Inntil midten av 1800-tallet, før rasen ble renavlet, var avlen
helt rettet inn mot bruksegenskapene og lå i hendene på
profesjonelle jegere og skogvoktere i Midt-Tyskland, først
og fremst i områdene rundt Thüringen og Weimar. Da sporhundenes
storhetstid var forbi, ble disse krysset med en fuglehund (Hühnerhund)
og så avlet man videre på disse krysningene.
Fra ca. 1890 ble rasen underlagt planmessig avl og stambokført.
I tillegg til den korthårede Weimaraneren forekom fra omkring
århundreskiftet (1900) enkelte langhår. Siden stambokføringen
startet ca. 1890 har rasen vært renavlet, og er således
nærmest fri for innkrysninger av andre raser. I motsetning til
hva mange tror er det f.eks. ikke brukt Pointer til foredling av rasen
som stående fuglehund. Dermed er Weimaraneren nok den eldste
av de tyske stående fuglehundene, som nå gjennom mer enn
100 år er blitt renavlet.
Helhetsinntrykk: Middels stor
til stor jaktbrukshund av hensiktsmessig arbeidstype. Formvakker,
senete med kraftig muskulatur.
Tydelig kjønnspreg.
 foto:Odd Wikstrøm
Viktige proporsjoner: - Mankehøyde
: kroppslengde = 11 : 12
- Avstanden fra snutespiss til stopp noe lengre enn fra stopp til
nakkeknøl.
- Avstand fra albue til midt på mellomhånden er omtrent
den
samme som fra albue til manken.
Adferd/temperament: Allsidig,
lettført, stabil og pasjonert jakthund med et systematisk og
utholdende søk, men ikke overdrevent temperamentsfull. Særdeles
god nese. Skarp overfor vilt, vaktsom men ikke aggressiv. Pålitelig
i stand og under vannarbeid. Påfallende gode anlegg for arbeid
etter skuddet.
Hode:
Skalle: I harmoni med kroppens størrelse
og snutepartiet. Bredere hos hanner enn hos tisper, men forholdet
lengde og bredde harmonisk hos begge kjønn. Fordypning midt
i pannen. Nakkeknølen lett til middels markert. Tydelige kinnbensbuer
bak øynene.
Stopp: Meget svakt markert.  foto: M. Røhme
Nesebrusk: Stor, skal stå foran
underkjeven. Mørk kjøttfarget, går jevnt over
i grått bakover.
Snuteparti: Langt, kraftig, spesielt
hos hannhunder. Sett i profil virker den nesten kantet. Partiet ved
hjørnetennene like kraftig som ved premolarene. Rett neserygg,
ofte litt hvelvet, men aldri konkav.
Lepper: Moderat overhengende, kjøttfarget
som gommene. Liten leppefold.
Kjever/tenner: Kraftige kjever. Komplett
tannsett, regelmessig og kraftig. Saksebitt.
Kinn: Muskuløse, tydelig markert.
Tørt hode.
Øyne: Mørk til lyst ravfarget
med et intelligent uttrykk. Runde, en aning skråstilte. Himmelblå
i valpealder.
Ører: Brede og ganske lange, rekker
til munnviken. Høyt og smalt ansatt, spisst avrundet. Dreies
lett forover når oppmerksom og danner folder.
Hals: Edel og fint avrundet nakkebue,
bæres stolt. Muskuløs og tørr, nesten rund, ikke
for kort. Blir kraftigere mot skuldrene og går harmonisk over
i skulderpartiet, manke og bryst.
Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Lange, senete, rette
og parallelle, men ikke bredstilte.
Skulder: Lang og skråstilt. Godt
tilliggende. Meget muskuløs. Velvinklet mellom skulderblad
og overarm.
Overarm: Skråstilt, tilstrekkelig
lang og sterk.
Albue: Frie, verken inn- eller utoverdreide.
Underarm: Lang, loddrette.
Håndrot: Kraftig, tørr.
Mellomhånd: Senet. Lett skråstilt.
Poter: Kraftige, rettet fremover. Godt
sluttede, hvelvede. De to midterste tær er lengre, dette er
rasetypisk og ikke en feil. Lyse til mørkegrå klør.
Tredeputene kraftige og godt pigmenterte.
Kropp:
Overlinje: Går harmonisk fra den
buede halslinje over i godt markert manke til den ganske lange og
sterke ryggen.
Manke: Godt markert.
Rygg: Stram og muskuløs, uten
svai. Ikke overbygget. En ganske lang rygg er rasetypisk og ikke en
feil.
Kryss: Bekkenet langt og moderat skråstilt.
Bryst: Kraftig, men ikke overdrevent
bredt. Tilstrekkelig dybde, rekker til albuene, og tilstrekkelig lengde.
Godt hvelvet uten å bli tønneformet. Lange ribben. Godt
markert forbryst.
Underlinje/buk: Lett stigende, ikke oppknepet
buk.
 foto: privat Hale: Noe lavere ansatt under rygglinjen
enn hos andre sammenlignbare raser. Kraftig og godt behåret.
Hengende når hunden er i ro, når oppmerksom eller ved
arbeid bæres den vannrett eller også høyere.
Baklemmer:
Helhetsinntrykk: Lange, senete og meget
muskuløse. Parallelle, ikke inn- eller utoverdreide.
Lår: Tilstrekkelig lange, kraftige
og meget muskuløse.
Knær: Kraftige, tørre.
Underlår: Lange, tydelig fremtredende
sener.
Haser: Kraftige, tørre.
Mellomfot: Senete, nesten loddrette mot
bakken.
Poter: Kraftige, kompakte uten sporer.
For øvrig som forpotene.
Bevegelser: Jordvinnende og flytende.
Bak- og forben føres parallelt. Lang og flat galopp. Stram
rygg i trav. Passgang uønsket.
Hud: Kraftig. Tilliggende, men ikke for stram.
Pels:
Hårlag: Korthåret:
Kort (men lengre og tettere enn hos de fleste lignende raser). Kraftig,
meget tett, glatt tilliggende dekkpels. Uten eller med lite underull.
Langhåret:
Bløt, lang dekkpels med eller uten underull. Glatt eller lett
bølget. Langt nedhengende beheng ved ørebasen, fløyelsmyk
pels tillatt på ørespissene. Pelslengden på flankene
3-5 cm. På halsens underside, forbryst og buk noe lengre. Godt
med bukser og beheng, men noe kortere hår nedover. God fane
på halen. Behåring mellom tærne. Kortere pels på
hodet.
Hårlag svarende til dobbel pels (stockhaar) med middels lang,
tykk og godt tilliggende dekkpels, tett underull og moderat utviklede
bukser og beheng forekommer hos hunder med blandete arveanlegg.
Farge: Sølvgrå, rådyr- eller musegrå, og
overganger mellom disse fargenyanser. Hode og ører ofte noe
lysere. Hvite tegninger i bare liten utstrekning tillatt på
bryst og tær. Noen ganger finnes en mer eller mindre tydelig
mørk ålestripe langs ryggen. Utpregete rødgule
og brune tegninger er en grov feil.
Størrelse og vekt:
Mankehøyde: Hannhunder: 59 - 70
cm (ideal 62 - 67 cm)
Tisper: 57 - 65 cm (ideal 59 - 63 cm)
Vekt: Hannhunder: ca. 30 - 40 kg
Tisper: ca. 25 - 35 kg
 foto: Weimaraner Klub e.V.
Feil:
Ethvert avvik fra foregående punkter
skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter
hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
Grove feil: - Tydelig avvikelse i type.
Utypisk kjønnspreg.
- Store avvikelser i størrelse og proporsjoner.
- Store avvikelser i hodet, f.eks. for tykke lepper, kort eller spisst
snuteparti.
- Mangel på mer enn to P1 eller M3.
- Noe nedre hengende øyelokksrender.
- Ører utpreget korte eller lange, ikke vridde.
- Løs halshud. Store avvikelser i halsens form og muskulatur.
- Tydelig svai rygg, karpelend. Overbygget.
- Tønneformet bryst, utilstrekkelig brystdybde og -lengde.
Opptrukket buk.
- Manglende vinkling, utoverdreide poter, sprikende poter.
- Utpreget hjulbent eller kuhaset.
- Dårlige bevegelser. Passgang.
- For fin eller for grov hud.
- Blanding av de tillatte pelsvarianter beskrevet over.
- Manglende pels på buk og ører (lærører).
Tydelig ullen pels hos den korthårete varianten. Tydelig krøllet
eller for lite pels hos den langhårete.
- Avvikelser i gråfarger, som gulaktig eller brunaktig.
- Store avvikelser i høyde og vekt (mer enn 2 cm).
- Øvrige store feil eller mangler.
- Lette temperamentsfeil.
Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet
og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal
diskvalifiseres.
- Absolutt utypisk, fremfor alt tung eller svakelig.
- Absolutt uproporsjonert.
- Utypisk skalleparti, f.eks. bulldogaktig.
- Helt utypisk snuteparti, f.eks. konkav neserygg.
- Overbitt, underbitt, ytterligere tannmangel.
- Øyne: Entropion, ektropion.
- Helt utypiske ører, f.eks. utstående ører.
- Mye løs halshud.
- Meget overbygget, svai rygg, karpelend.
- Tønneformet eller deformert brystkasse.
- Misdannede ben.
- Kronisk halthet. Meget bundne bevegelser.
- Delvis eller fullstendig hårløshet. Misdannelser i
huden.
- Andre farger enn grå. For mye brunt. Hvite tegninger andre
steder enn på bryst og poter.
- Størrelse mye over eller under oppgitt mankehøyde.
- Øvrige misdannelser.
Oversikten kan selvsagt ikke ha med alle
feil, men de nevnte må betraktes som eksempler.
OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal
plass.
Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende
FCI-standard.
Norsk Kennel Klub, 8. april 2003 |