Det finnes tallrike teorier om hvordan Weimaraneren oppstod. Det er imidlertid klart at rasen, som den gang hadde mye blod fra sporhunder i seg, allerede i første tredjedel av 1800-tallet ble holdt ved hoffet i Weimar.

 Inntil midten av 1800-tallet, før rasen ble renavlet, var avlen helt rettet inn mot prestasjon og lå i hendene på profesjonelle jegere og skogvoktere i Midt-Tyskland, først og fremst i områdene rundt Thüringen og Weimar. Da sporhundenes storhetstid var forbi, ble disse krysset med en fuglehund (Hühnerhund) og man avlet så videre på disse krysningene.

Fra ca. 1890 ble rasen underlagt planmessig avl og stambokført. I tillegg til den korthårede Weimaraneren forekom fra omkring århundreskiftet (1900) enkelte langhår. Siden stambokføringen startet ca. 1890 har rasen vært renavlet, og er således nærmest fri for innkrysninger av andre raser. Dermed er Weimaraneren den eldste av de tyske stående fuglehundene.